Swedish Stokies’ throw-in 16 – Reisen fra Stoke til Spitfire

Under rubriken ”Swedish Stokies’ throw-in” kommer vi, med ojämna mellanrum, att publicera krönikor, betraktelser, berättelser och annat smått och gott.

Denna gång har vi en text om Spitfire och Reginald Mitchell, skriven av Fredrikke W0ngraven och ursprungligen publicerad i den norska tidningen Potters News nr 1/23-24.

Text: Fredrikke Wongraven

Källor och bilder: Stoke-on-Trent Museums//The Potteries Museum & Art Gallery

Reisen fra Stoke til Spitfire

Reginald Joseph Mitchell var en av de ledende flydesignerne i sin generasjon. Han ble født i Butt Lane, Kidsgrove i 1895. Han vokste opp og tok sin utdannelse i Stoke-on-Trent. Han designet 24 forskjellige fly i løpet av sin produktive karriere, før hans død i 1937. Han ble bare 42 år gammel.

Mitchells design varierte fra kommersielle flybåter (fly som starter og lander på sjøen), laget av tre og stoff, til avanserte, trofévinnende sjøfly i metall. I 1936 produserte Mitchell et av hans siste og mest kjente design: Supermarine Spitfire.  

Tidlige år
Kort tid etter Reginalds fødsel flyttet Mitchell-familien til Longton. Han og broren Eric ble oppfordret til å lage sine egne leker. De brukte mange timer på å bygge modellfly. Skolevennene hans kommenterte at han allerede i tidlig alder var “gal etter fly”. Reginald var ferdig på skolen i en alder av 16 og begynte som læregutt på Kerr, Stuart & Co, som var en damplokomotiv-fabrikk i Fenton.

Mitchell gikk på Queensbury Road Elementary School, Longton og deretter på Hanley High School. Etter han sluttet på videregående var han ofte i kontakt med og bidro med artikler til skoleavisa «The Hanliensian». Mitchell-familien donerte senere flere gjenstander til hans videregående skole for å minnes tiden han gikk der.

En karriere begynner
Kerr Stuart-verkstedene var utrolig skitne og fulle av smuss, noe som var et stort sjokk for Reginald. Faren til Reginald var streng og ville ikke la ham slutte. Reginald begynte å like jobben bedre da han fikk jobb i en av tegnekontorene. Etter jobb så fikk han og de andre lærlingene studere ingeniørfag og matematikk.

I 1916 fulgte Reginald sin lidenskap for fly og søkte på en jobb ved Pemberton Billing Aviation Works i Southampton, som ikke lenge etter ble omdøpt til “Supermarine”. 

Mitchell hadde prøvd å verve seg til de væpnede styrkene under første verdenskrig, men jobben hans ble ansett som for viktig. Hans bror Eric fikk lov til å verve seg og de to skrev til hverandre regelmessig. I 1918 skrev Mitchell “Jeg har veldig få nyheter og nesten ikke tid til annet enn fly, fly, fly hele tida”. Mitchells talenter innenfor matematikk, design og teknisk tegning betydde at han jobbet seg fort oppover i systemet i Supermarine. 

Suksess
Det tok ikke lang tid før Reginald hadde blitt sjefsdesigner. Han var en god leder som verdsatte teamet sine meninger, selv om han var kjent for å komme i svært dårlig humør hvis noen avbrøt konsentrasjonen hans eller hvis arbeidet ikke levde opp til hans høye standarder. 

Supermarine konkurrerte i Schneider Trophy. Dette var en internasjonal konkurranse for de raskeste sjøflyene. Supermarine S.6B vant for tredje gang på rad for Storbritannia i 1931. Det var ingen tvil om at de skulle ha trofeet. 

Mitchell ble tildelt CBE (Commander of the British Empire/Kommandør av Den britiske imperieordenen) for sine bidrag til Schneider Trophy. I intervjuer så var Mitchell flink til å understreke at han ikke kunne ha gjort jobben uten god hjelp fra teamet sitt. Etter hvert som hastigheten på fly økte, økte også Mitchells bekymring for pilotene sine. Han var anspent og engstelig under høyhastighetsflyvingene. Mitchells flydesign var ikke begrenset til høyhastighetsfly. Hans viktigste produksjon bestod hovedsakelig av tregere kommersielle og militære flybåter og amfibiefly – fly som kunne operere på vann eller land.

Sykdom
I 1933 ble Reginald diagnostisert med kreft og gjennomgikk en operasjon. Det gjorde at han måtte bruke en stomipose. Naturligvis greide Mitchell å forbedre designet på denne posen.

Sykdommen kom tilbake, men Reginald fortsatte med arbeidet sitt så lenge han kunne – inkludert utviklingen av Spitfire. Mitchell levde lenge nok til å se den første Spitfire-flyvningen og til å produsere et design for et langdistanse bombefly. Han virket sjenert når han møtte nye mennesker og for de som ikke kjente ham, og han hadde aldri vært på jakt etter berømmelse. Imidlertid sørget hans prestasjoner innen flydesign og Spitfire flyets påvirkning på krigstiden at arven hans ikke ble glemt.

Han døde i 1937, bare 42 år gammel. Reginald hadde alltid kreditert teamet sitt for Supermarines suksess og ba om at de hovedsakelig skulle få fokus i begravelsen hans.

The Spitfire
I 1937 ga Luftfartsdepartementet ut en spesifikasjon for en ny type jagerfly. Supermarines første design, Type 224, viste seg å være veldig skuffende. Det var et innovativt fly, men det fikk alvorlige problemer med motorens kjølesystem.

Luftfartsdepartementet var ikke entusiastiske når det kom til å fortsette utviklingen av flyet. Supermarine og Rolls-Royce lanserte derfor en privat satsning for å designe et bedre jagerfly. Det andre forsøket var mer vellykket og prototypen Spitfire fløy først i mai 1936. Den nye «Spitfire» vakte raskt Luftfartsdepartementets interesse. Det var det mest avanserte jagerflyet tilgjengelig for RAF (Royal Air Force), og luftfartsdepartementet la inn en bestilling på 310 stykker. Mitchell levde ikke lenge nok til å se Spitfire utføre sine krigsbragder.

Mitchell mislikte navnet og kommenterte at det var «just the sort of bloody silly name they would give it» (at det var typisk at flyet ville få et så dumt navn)… 

Källor och bilder: Stoke-on-Trent Museums//The Potteries Museum & Art Gallery