Under rubriken ”Swedish Stokies’ throw-in” kommer vi, med ojämna mellanrum, att publicera krönikor, betraktelser, berättelser och annat smått och gott.
Denna gång är det en artikel om när Stoke var bäst i England och mycket väl kunde tagit hem ligatiteln.
Text: Runar Kvernen. Bild: Stoke City Sentinel (Kilde/foto).
Artikeln var först publicerad i den norska Stoketidningen- Potters News. Tack till SCSBN för att vi får publicera den.
Broken dreams
…den gang Stoke City var best i England
Skader er en del av gamet. Det har Stoke fått erfare også denne sesongen. Men ingenting slår det klubben opplevde i sesongen 1974/75. Beinbrudd på rekke og rad, et par hårreisende dommeravgjørelser, drama. Og kanskje en feil signering – eller prio. Stoke City var best i England, men det endte opp med broken dreams.
Da sesongen ble talt opp i slutten av april var Stoke, tross alle skadene, kun fire poeng bak Derby i kampen om seriemesterskapet på øverste nivå. Femteplassen i serien var egentlig en utrolig prestasjon, men samtidig var dette starten på slutten for hedersmannen Tony Waddingtons langvarige prosjekt. Økonomien i klubben var allerede tøyd, og året etter kom den velkjente vinterstormen som blåste taket av Butler Streeet stand på Victoria Ground. Det kostet for mye, og ble starten på en lang nedtur, som vi vet.
Ved inngangen til 70-tallet var Stoke virkelig på gang, det fikk også norske unge fans merke via Tippekampene. Waddington hadde siden 1960 sakte men sikkert bygget opp et lag som var helt i toppen, med virkelig gode spillere. Stokes forrige tittelkamp gikk tilbake til 1946/47, under den skotske spiller- og trenerlegenden Bob McGrory. Han havnet i en årlang strid med Stanley Matthews, som gikk til Blackpool sesongen Stoke kjempet om tittelen, men feilet i siste kamp. Exit Stan ble nok uslagsgivende den gangen. Det var ingen gnisninger under Waddos regime, han hadde til og med fått Sir Stan hjem igjen til The Potteries i 1961. Det ble et løft for klubben. Nå, et drøyt tiår senere – skulle Stoke helt til topps.
Potters ble regelrett bortdømt i to bitre tap i semifialen i FA-cupen. Begge mot Arsenal, i 1970/71 og 19721/72. Til denne dag er det helt uforståelige avgjørelser, med lang tilleggstid det ikke var grunnlag for, frispark Stoke ikke fikk – og idømte fatale cornere og straffespark imot. Og en mann i hvit frakk på tribunen som opphevet offsiden, til Arsenals fordel.
Men triumfen i Ligacupen mot Chelsea i 1972 var en bekreftelse. Stoke kunne gå hele veien. Klubben smakte også på Europaspill, men røk ut etter jevne oppgjør både mot Kaiserslautern og Ajax, i samme periode. Dette var høyt nivå.
Trøbbelet startet tidlig
Sesongen 1973/74 havnet Stoke på femte plass i ligaen, med 46 poeng.. Men det var langt opp til suverene Leeds, som ble seriemestere med 62 poeng. Likevel, det lå noe i lufta in The Potteries.
Alan Hudson ble hentet fra tapende ligacupfinalist Chelsea i januar 1974, og laget skjøt fart umiddelbart. Det var den siste brikken som virkelig løftet Waddos lag. En viss utsvevende livsstil til tross, Hudson er nok en av de aller beste som noen gang har vært i klubben. Samspillet med Jimmy Greenhoff var elektrisk. Stoke var i toppen, men så skjedde det en serie utrolige hendelser.
I et intervju med The Sentinel i februar i fjor så Alan Hudson tilbake på denne vanvittige sesongen.
Geoff Salmons ble signert fra Sheffield United for £160.000 før sesongen startet høsten 1974. Optimismen var enorm, inntektene fra sesongkort slo alle rekorder, og passerte svimlende £100.000. I tillegg til match day sales. Den gang var publikums –og kampinntektene livsnerven i økonomien.
Men trøbbelet startet tidlig. Den defensive klippen Alan Bloor hinket av i oppkjøringen, i en treningskamp mot Mechelen i Belgia. Det var brudd i kneet, han kom knapt tilbake den sesongen. Men det skulle bli verre, den elegante toppscorer John Ritchie ble utsatt for en skrekktakling av Ipswich iron man Kevin Beattie i september. Begge beina i leggen røk tvert av. Det var en end of career tackling. Stokes spillere var rasende, og mistet det litt. Ipswich vant 3-1, og Denis Smith ble jaget av dommeren i tre minutter, før han fikk tidelt gult kort.
Omdiskutert signering
I november satte Stoke overgansgrekord for en keeper. Peter Shilton ble hentet for £320.000. Shiltons beste år var ikke i Stoke, og Hudson mener dette var et feilvalg. John Farmer var mer enn god nok. Angripet Peter Osgood var aktuell for Stoke – og for summen som ble brukt på Shilton kunne The Potters fått inn en erstatning for Ritchie – og mer til.
Stoke var ujevne, men hang likevel godt med utover høsten. Poengsystemet med to for seier og ett for uavgjort minsket utslaget med noen ujevne resultater. Samtidig som det selvsagt ble vanskeligere å hente inn mange poeng på kort tid. Men serien var jevn. Denis Smith var enorm, Pejic og Marsh solide, Mahoney serverte. Terry Conroy storspilte og Hudson var i en klasse for seg. Greenhoff var også outstanding, han brakk nesen sent på høsten, og måtte stå over to kamper. Begge endte med tap. Stoke var med i toppen ved juletider, men det skulle bli enda verre på skadefronten.
Jimmy Robertson brakk leggen på Boxing day mot Coventry, i kampens første minutt. Men Stoke fightet videre og var igjen på toppen av tabellen, da Mike Pejic ble skadet. Han spilte de siste 10 minuttene med brukket legg, da Stoke hentet opp Wolves 15. februar, og fikk med seg 2-2.
To kamper som endret alt
Så en magisk dato: 22. februar 1975. Dette var den siste serierunden Stoke City har toppet øverste nivå i engelsk fotball. 12 kamper gjenstod. Alan Hudson sa i The Sentinel at han den gang mente at Stoke nok måtte vinne åtte av disse, og det hadde vært nok. Kamp mot Luton nord for London. Hudson fikk et mål annulert, ballen var minst en meter over streken. Og Geoff Salmons misset et straffespark. Det endte 0-0, og Stoke mistet litt flyt.
Dog, Stoke slo den senere seriemester Derby 2-1 borte 15. mars, på en særdeles elendig bane, klippene finnes på YouTube. To mål av Greenhoff.
Men så kom kampen som i realiteten beseglet Stokes skjebne denne sesongen.
Det var Ipswich – igjen. 18. mars 1975. Etter skaden på John Ritchie i september året før var det fiendtlig stemning mot Kevin Beattie fra nærmere 30.000 på The Vic. Og så, 20 minutter før slutt var det duket for en ny og disaster skade. Stoke Citys back and bone, Denis Smith, brakk leggen i en takling med Mick Lambert. Han prøvde å spille videre, men… Han klandret seg selv i ettertid for denne duellen. Stoke tapte knepent 2-1, og hele stadion var rasende på Ipswich – og Stokes grymme skjebne med skader.
Det var fortsatt åtte kamper igjen. Tross et par strålende seire, ikke minst 2-0 over Liverpool foran 46.000 på The Vic 31. mars. To mål av Terry «on fire» Conroy. Når man ser Liverpools line up: Clemence, Keegan – Neal, Hughes, Kennedy, Highway… hele galleriet. Kort sagt. Kun ett tap, men tre seire og fire uavgjort på de åtte siste var litt for lite.
Laget var så bra at det tålte skader på veien, men til slutt ble det for mye. Alan Hudson er ikke i tvil: Dette var Englands beste lag på den tiden. Stoke spilte en moderne totalfotball. Bunnsolid defensivt, spillerne gikk fremover og skiftet posisjoner. Hudson og Greenhoff var lagets maestroer.
Mye som glapp
Stoke landet på 49 poeng på 42 kamper. En jevnere Division One enn sesongen før. Fire mindre enn Derby, som Stoke altså slo borte seks uker tidligere. Fire poeng fra tittelen. I en sesong med fem beinbrudd på nøkkelspillere… Mye kunne vært annerledes for Stoke City om denne sesongen hadde gått helt hjem. Det hadde hatt mye å si for økonomi og status de kommende årene. Mye nedtur kunne vært unngått. Og Tony Waddington, den ikoniske manager, kunne ha kronet sitt livsverk.
I ettertid, var det rett og slett bad luck med alle skadene? Ja, det var det nok. Vi skal huske at det var røffere den gangen, Stoke både ga og tok. Skadeforebygging var relativt ukjent, banene kunne være helt elendige – og dommerne beskyttet ikke spillere på samme måte som i dag. Så kan det være at Waddington med fordel kunne rotert litt mer, og at spillerne kunne vært litt kaldere i hodet ved noen anledningrer. Stoke mistet fatningen i en del viktige kamper, og noen skader kunne vært unngått. Men den gangen var det full pinne, og kun en innbytter. Det var vanlig å stille, hvis mulig, med tilnærmet samme lag fra uke til uke.
Spørsmålet er om Hudson ikke har et poeng likevel: I stedet for Peter Shilton, heller et par gode spillere til ute på banen. Det kunne gitt Stoke det lille ekstra – og dekning – i en skadeplaget sesong.
Men så er det også slik at Stoke City alltid har fightet nedenfra, som hele området Stoke-on-Trent. Cuptapene i semifinalene mot Arsenal har preg av det. Stoke har sjelden eller aldri fått noe gratis, helt opp til vår tid.
Historien tilhører Stoke
De er lengre enn noen gang opp til toppen av Premier League. Pengesirkuset sørger for det. Men vi noterer at Leicester trosset tyngdeloven og vant i 2015/2016. En fin restart for Stoke ville være å toppe Championship, vinne noe. Og cupene, det er mulig å nå Wembley. Som i 1972 og 2011. Europa, som i på midten av 70-tallet, og i 2012. Ikke umulig.
Det har vært mye vakkert, og tappert. Noe ufortjent, og mye nesten. Som i 1974/75. Historien ligger der. Inkludert broken dreams. Men også mye å være stolt av.
Og fremtiden – den historien skaper Stoke selv.
Be the first to comment