Under rubriken ”Swedish Stokies’ throw-in” kommer vi, med ojämna mellanrum, att publicera krönikor, betraktelser, berättelser och annat smått och gott.
Denna gång är det en artikel om John Ritchie skriven av vår norske vän Runar Kvernen.
Text: Runar Kvernen Bild: Stoke City Sentinel (Kilde/foto). Daily Mail, Mirrorpix,
Action Images (foto) . Artikeln var först publicerad i norska Stoketidningen.
Tack till SCSBN för att vi får publicera den.
LEGENDEN SOM FORSVANT
Han er tidenes målscorer i Stoke City. Respektert og verdsatt. Ikke glemt. Men han forsvant, og det ligger en del tristesse rundt det. Her er historien om John Ritchie, One of Stokes finest, ever.
Big John jobbet på gulvet i en skofabrikk, og spilte fotball på fritida. I 1962 var han 21 år, og utmerket seg i den lokale klubben Kettering Town FC, som ligger litt sør for Leicester. Tony Waddington fikk nyss om en ukjent kar som bøttet inn mål, og tok sjansen, uten å ha sett ham spille. Stokes relativt ferske manager måtte inn med overtalelser, men fikk grønt lys fra styret. For en beskjeden sum på £2500 ble den kraftfulle fabrikkarbeideren fotballspiller av yrke.
I april 1963 debuterte han, og allerede sesongen etter scoret han 18 mål på 29 kamper. Han fulgte opp med 25 scoringer sesongen etter der igjen, og fikk også være med på Sir Stans avskjedskamp i april 1965, hvor han satte en ball bak legendariske Lev Yashin. Det var litt av en anledning, stjernene sto i kø for Stan The Man, 33 år etter at han debuterte… Fabrikkarbeideren var på en ny arena, kan man trygt si.
Sanatorium og tur/retur
I september 1965 hadde Ritchie scoret 46 mål på 77 kamper. Alt så lyst ut. Men så fikk han smerter i brystet, og undersøkelser viste at han hadde tuiberkulose (!). Han ble sendt på et slags sanatorium i Sveits, gikk mye ned i vekt – og var ute for tre måneder. Han ble bra, og kom tilbake. Og det var ikke verre enn at han scoret 10 mål på de siste 19 kampene i sesongen, og han fulgte opp med åtte på de 10 første neste sesong. Men… Waddington var ikke helt fornøyd, han mente at Ritchie hadde mistet litt av skarpheten.
I 1966 ble Ritchie ble solgt til Sheffeiled Wednesday for £75.000, han tok med seg røntgenbildene og fikk stemplet godkjent i stålbyen. Waddington fikk dekket inn et underskudd i klubben, men fansen var ikke fornøyd. Leserbrevene strømmet inn til The Sentinel, hva var nå dette for noe?
Sheffield W var så respektfulle overfor Ritchie at de godtok at han ble boende i The Potteries. Han spilte to og en halv sesong for klubben, absolutt godkjent. 37 mål på de første 77 kampene vitner om det. Men den storvokste target spissen passet ikke helt inn i planene til ny manager, og etter to og en halv sesong kom han tilbake til Stoke i 1969 – for £25.000. Signert av Waddo, to av hans beste signeringer, med samme mann…
Stoke hadde ikke fått på plass en god erstatning – og da Waddington hentet ham tilbake lå det nok også en erkjennelse i det. Ritchie hørte hjemme i Stoke, klubben trengte ham.
Sonet kort i 39 år
Big John ble fast inventar i sukssessårene som fulgte. Han scoret og scoret, og var viktig i ferden mot triumfen i Ligacupen i 1972. Det få visste var at han spilte første del av sesongen med en brukket tå – den gangen var det ikke snakk om å ha vondt i hårgeleen… Han mente selv at han var litt uheldig som ikke scoret to i finalen, men bidragene på veien var mer enn godt nok.
Og så en lett absurd hendelse. Stoke var som kjent ute i Europa. Kaiserslautern ble slått 3-1 hjemme på The Vic, men i bortekampen ble det tøft. Stoke lå under 3-0, og Ritchie ble sendt innpå for å forsøke å rette opp sakene. Han fikk umiddelbart et slag i nyrene, og reagerte. Motspilleren gikk rett ned, og det fikk dommeren med seg. Etter 29 sekunder var Ritchie utvist… Og Stoke ute med tap 4-0.
Ritchie ble utestengt i tre kamper, og fikk ikke med seg oppgjørene mot Ajax i 1974. Han fikk ikke «sonet» ferdig før etter 39 år, fire år etter sin død, da Stoke igjen entret Europa i flere kamper. John Ritchie ble da i prinsippet spilleklar!
Skrekktaklingen
Høsten 1974 var Ritchie 33 år. Men still going. I september ble han utsatt for en skrekktakling fra Ipwichs og England U23s Kevin Beattie. Begge leggbeina røk tvert av, det var slutten på karrieren. Han kom aldri tilbake. Det er alminnelig enighet om at skaden var sterkt medvrikende til at Stoke misset ut på seriemesterskapet i 1974/75-sesongen. Så avgjørende var han. Og det var i hvert fall en bom å ikke erstatte ham.
176 mål på 347 kamper for Stoke. Fra 1962 til 1966. Og fra 1969 og til 1974/75 sesongen. På sitt beste, og det var ikke sjelden – var John Ritchie en av Englands aller beste spisser. På et lag som var i toppen, på øverste nivå, etter hvert.
Ritchie og familien startet opp en familiebedrift i 1972, i The Potteries. Det var keramikk og etter hvert hotell- og kjøkkenutstyr. Etter at karrieren var over bruke han tiden sin i firmaet, og hans status fra fotballen var nok et pluss. Bedriften er still going, og bildene fra Big Johns fotballliv preger fortsatt hjemmesiden.
Ble borte tidlig
John Ritchie døde i 2007, etter en årelang periode med Alzheimer. Han forsvant da inn i seg selv, slik sykdommen jo arter seg – i mange år før han døde.
Han fikk en liten statue på stadion i 2008. Det gikk litt tregt med donasjonene, men £9.500 kom på plass fra fans og familie, med et lite bidrag fra klubben. Statuen står på utsiden av Boothen, nær Delilahs. På inskripsjonen står følgende:
“His brave performances elevated him to cult status and he would go on to score a remarkable number of goals. He is Stoke City’s top marksman of all time and lives on in our hearts of as one of Staffordshire’s greatest sporting heroes.”
Indeed. Vel fortjent.
Men så er det dette da, han er absolutt en del av Stoke Citys stolte historie, fra den gyldne æraen. Husket og respektert, spesielt av den eldre garde. Men har han liksom forsvunnet litt, likevel. Statuen, om enn noe beskjeden, rettet opp noe av det, absolutt.
Legender og evig liv
Og han var da ikke med på Stoke Citys nye opptur fra 2008, som en Living Legend. Profiler som Gordon Banks, Terry Conroy, Denis Smith, Mike Pejic, Jimmy Greenhoff, Jackie Marsh, Alan Hudson – med flere – ble løftet opp og frem igjen da Stoke entret det øverste selskap. Artikler, presentasjoner, SCOBA, events – også for norske supportere. Tenk: Introducing tonight on Tollgate: Stoke Citys leading goalscorer through all times, John «Big Man» Ritchiiiie… Besøk til Norge… Det hadde vært noe, i tillegg til de fantastiske opplevelsene som har vært. Slik var det vel også i England, han havnet liksom i skyggene etter hvert som tiden gikk. Han var borte.
Dette er på mange måter en naturlig konsekvens også. Langvarig sykdom, og han døde ung, i en alder av 65 år. Trist – og altfor tidlig. Før klubben hentet seg inn og steg opp igjen. Han kunne med største selvfølgelighet blitt en del av Legends comeback og oppturen.
Bare minnene er tilbake. Men hvilke minner. For en karriere. En profil og hedersmann. Top marksman of all time. One of Stoke Citys finest. Han er husket, javisst. Men John Ritchie gled bort fra oss.
Han må løftes enda mer opp og frem.
Runar Kvernen
Bli först med att kommentera