Jeg la turen til Stockholm for å delta på årsmøtet til våre svenske Stoke-venner. Turen kunne ikke ha startet verre…

På Hamar jernbanestasjons perrong stod jeg og ventet på toget. Kaffe var kjøpt, men lokket satt litt løst. Jeg skulle bare dytte lokket litt bedre på plass… Resultat: Kaffe på skjorta, på buksa og på kofferten. Og verre skulle det bli…

Årsmøte til Swedish Stokies skulle avholdes på utestedet Teodoras, sentralt plassert i St. Eriksgatan. Jeg hadde på forhånd funnet ut hvor det var – og samtidig bestilt et hotellrom ikke sånn håpløst langt unna.

Vel framme til Arlanda flyplass kjøpte jeg billett og gikk om bord i flytoget Arlanda express. En rundt 20 minutter lang togtur senere stod jeg på Stockholm Centralstasjon. Mobiltelefon ble funnet fram, og jeg tenkte at det sikkert var smart å bruke Teodoras som et utgangspunkt for videre tur. Derfor tok jeg t-banen, grønn linje, og gikk av på femte stopp, Fridhemsplan.

Det regnet, paraplyen måtte plukkes ut av en våt, blå koffert. Mobilen ble tatt opp av bukselomma, Google Maps, for nå må jeg jo finne hotellet. Og jeg gikk og jeg gikk. Stoppet ca hver hundrede meter for å sjekke om jeg var på rett vei. Etter en snau halvtimes gange ser jeg endelig hotellet, et lite stykke framover. Jeg er 50 meter fra hotellets inngangsdør når jeg skotter sidelengs til høyre.

Og der – akkurat der – LIGGER FAEN MEG ENDESTASJONEN TIL ARLANDA EXPRESS…

Det er vel et svensk uttrykk som heter «å bjuda på en själv». Velbekomme.

Lett rødmende og med en selvironisk latter sjekket jeg inn på Stockholm C. Et bra hotell, dog med det minste rommet jeg noen gang har bodd på. Men det var seng, do og dusj der, og mer trenger ikke jeg.

Fredags kveld ble det tur til flotte Gamla Stan med ordförande Jens, vice ordförande Dan og Niklas. God mat og godt øl, som seg hør og bør. Og godt selskap.

Så var det klart for årsmøte. Mens styret gjorde unna de siste forberedelsene ble det noen øl på et nærliggende sted med Lennart, Micke og Johann – tre veldig trivelige karer.

Litt etter oppsatt tid slo Jens i bordet med klubba. 24 medlemmer var på plass, noe som må være godkjent, men Jens var litt skuffet: Han hadde håpet på rundt 30 stykker.

Årsberetningen ble lest opp. 218 betalende medlemmer, noe som er den tredje høyeste antall medlemmer klubben har hatt siden den ble stiftet.

I likhet med oss har supporterklubben fire sesongkort på Boothen End, de har satset på ulike lotterier, og de har i tillegg vært tungt inne på sponsorsiden av drakter, spesielt til spillere på Stokes damelag. Kanskje noe å vurdere?

Kasserer Lars kunne, på sin brede, skånske dialekt (sitat Lennart, til meg: Det er mye lettere å skjønne DEG enn å skjønne hva Lars sier!) presentere et regnskap med 846 kroner i minus. Men så lenge egenkapitalen er på småpene 88. 000 kan man vel fint leve med et lite underskudd.

I god tid før kampstart mot Middlesbrough ble både årsberetning og regnskap godkjent, alle medlemmene fikk mat (14 fish and chips, 10 hamburgere, 0 vegetarburgere) og de fleste trodde på seier. Eller i det minste uavgjort. Men guttene på bana leverte naturligvis ikke på samme måte som oss på Teodoras.

For det ble en hyggelig kveld, selv uten bortepoeng. Med øl, gode samtaler og mye latter. Og da kvelden var slutt fant jeg jammen fram til hotellet også. Uten altfor store problemer.

Og med det sender jeg en varm takk til både gamle og nye svenske venner, som vet å ta godt vare på en surrete, norsk bondegutt på storbytur.